For mange har ventestunden vært lang og det er lenge siden det har kommet en enkeltbok fra Sandemo. Yrsa- Den glemte dronningen handler om en fjern slektning av Margit Sandemo. En svensk dronning som gifter seg med danekongen på 500-tallet.
Fortsatt må vi vente noen dager på boken som slippes i slutten av denne måneden, men boken kan selvfølgelig forhåndsbetsilles på www.brukbarbok.com
En norsk forfatter som har solgt flere titalls millioner bøker bare i norge er ikke daglig kost. Mer merkelig er det alikevell at selv om forfatteren gjørde stor suksess i Norge for over 25 år siden har ikke bøkene blitt oversatt til engelsk før nå.
The Legend of the Ice People heter serien på engelsk og de fleste har sikkert gjettet at serien på norsk het Sagaen om Isfolket og forfatteren heter Margit Sandemo.
Den engelske utgaven har blitt tatt godt i mot og det planlegges nå utgivelser i flere land og på flere språk.
Vil du finne ut hvordanserien har blitt på engelsk? www.brukbarbok.com har bøkene på lager som de eneste i Norge.
Jeg tror ikke jeg kan få fullrost denne dama nok. Hun må etter mitt syn være den beste nålevende svenske forfatteren. Bøkene hun har utgitt om Annika Bengtzon viser stor internasjonal klasse. Ikke rart hun mer eller mindre har klippekort i bestselgerlistene.
Margit Sandemo begynte sent å skrive, men har alikevell tatt igjen de aller fleste. Hun har skrevet over 160 bøker og det ser ikke ut som hun har noen planer om å legge pennen på hylla. Over 25 millioner eksemplarer har bøkene hennes solgt
Mest kjent er hun kanskje for serien Sagaen om Isfolket, men hun har også skrevet serien som Heksemesteren, Sagaen om Lysets Rike, blålys og nå til slutt Trollruner. I tillegg har hun også skrevet mange enkeltstående romaner og en del romaner for ukeblad.
Nå er det også rett før Sagaen om Isfolket for første gang skal gis ut på engelsk, noe som nok kan gjøre at ytterligere millioner av bøker med hennes navn på blir spredt rundt i verden.
Jacob Breda Bull ble født i Rendalen i 1853. Han var forfatter og er nok mest kjent for historien om Vesleblakken. Mange ble nok kjent med Vesleblakken i Nordahl Rolfsen sin”Lesebok for folkeskolen” men for megvar mitt første møte med Vesleblakken i sangen til Engerdal og Stordal.
Til alle de som ikke har lest historien om Vesleblakken, her er den:
Vesleblakken inntok en slags stilling i prestegarden, halvveis kjælebarn, halvveis statsplagg. Ola Jonsen måtte alltid kjøre den, og aldri måtte det brukes svepe. For det minste den kjente av svepesnerten, ble den som tullet. Men aldri tålte den at noen annen hest lå foran den i veien, og det var en jubel for oss smågutter, når vi i julehelgen ble hentet hjem fra julemoroene bygda rundt og der ofte kunne være både ti og tjue hester foran. Da la Vesleblakken seg slik i, at det hven om ørene og tårene fløt av øynene. Og Ola Jonsen satt på hundsvotten stolt som en konge og ropte: “Halv vei!” til hele bygda.
Vesleblakken var barnekjær over all måte. Især var det min nest yngste bror, en gutt på fem år, den hadde lagt elsk på. Han kunne den stå og snuse på, stå og stryke sin mule imot i lange stunder, og av ham tålte den alt. Til ham ble da også dens skjebne knyttet på så underlig og kjær en vis, og det her skal fortelles.
Det var midtvinters og knakende kaldt. Bortved Prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg istapper og fantastiske hvelvinger, hvor vi lekte hus, og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt. Der hadde det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i. Gjennom dem så vi det sorte, hemmelighetsfulle vannet dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.
Her ved bekken hadde min bror hentet seg sykdom, farlig sykdom. Nå lå han i sterk feber med kort åndedrett og stønnende hoste. Det var ikke til å ta feil av lenger. Det var den sykdommen som der oppe i bygda tok de små, knekket de voksne og befridde de gamle – lungebetennelse. Og så var det fem mil til Tynset til nærmeste doktor.
Tredje døgnet tidlig om morgenen, nettopp som Ola Styggpåjord satt i drengestua og fikk seg mat, kom far inn, blek og beveget.
“Du får reise etter doktoren, Ola, straks,” sier han i døra. “Er det så klent i dag?”
“Ja, dårlig da ser du, Ola.”
Ola tar seg i hast en to tre munnfull, stryker så skjeen av i hånden og reiser seg.
“Når tror du at du kan være her igjen da, Ola?”
“Å je vet itte je. – Det er nå ti mil å kjøre og så er nå Tynsetkjølen slem vinterstida.”
“Så er du vel ikke her før utpå morgensiden igjen da, Ola?” Far ser urolig ut.
Ola Styggpåjord står og grunner. Plutselig er han fortrøstningsfullt like inn i ansiktet på presten. “Je tar Vesleblakken” sier han.
Far stryker seg over øynene, går et par skritt og stanser igjen. “Så er du her kanskje tidligst i natt da, Ola?” sier han.
“je ska væra snar,” sier Ola Jonsen, tar trøya ned fra slinden.
“Ja du får gjøre ditt beste denne gangen, Ole, for det kan gjelde et liv.”
“Je får freste.”
Far går.
På slaget seks holder Ola Styggpåjord foran svala med Vesleblakken og fars lette kirkeslede.
Hesten står der tett og sterk, med dombjellekransen høyt over den løftede halsen og de store, svarte øynene lysende av kraft. Far kommer ut i døra.
“Gutten er dårligere Ola, Du får kjøre hva hesten orker.”
“Ja, som presten vil,” sier Ola og tar tønmene.
“Bi litt, Ola.” Presten går inn og kommer straks ut igjen.
Han rekker Ola svepa. “Du får bruke denne i dag.”
“Ja, om det trengs,” sier Ola hardt, men tar imot den.
Får går bort og klapper Vesleblakken på halsen. “Ja, så i Guds navn da!” sier han. Ola kjører.
Det ble en lang dag for Vesleblakken og en lang dag for oss der hjemme. Sykdommen tok til. Og jeg for min del var stor nok til å lese av fars og mors ansikter at faren steg. En underlig uro drev meg. Der var ikke fred inn og ikke ute. Det som skulle skje, tok angstfull form i fantasien min; jeg så døden, jeg så gravølet, jeg så all vår elendighet. Og jeg så doktoren komme, jeg så redningen, bedringen dag for dag og all vår varsomme glede.
Slik stod jeg ute i den sterke kulden, barhodet, glohet i øreflippene og med øyehårene klistret av frossen gråt, lyttet etter dombjeller og hvisket alt imellom: “på kveldsiden, på kveldsiden,” for ved den tiden måtte Vesleblakken nå fram. Jeg minnes så grant at jeg bad til Gud om at han ville gjøre et eller annet underverk, så Vesleblakken kunne nå fram på kveldssiden og den vesle broren min ikke måtte dø; for bare doktoren kom så …
Urolig listet jeg meg inn igjen, snek meg på tærne inn i sykeværelset hvor far gikk fram og tilbake med varsomme skritt og mor satt forgrått og sammensunket framved den lille senga. Jeg hørte den korte lille pusten gjennom halvmørket, ujevn og engstelig, med ynk innimellom. Hver gang et hosteanfall kom, vendte mor seg og så fortvilet ut mot oss andre.
Far stanset. “Han kan kanskje være her ved tolvtiden,” hvislet han,
“Hvor mange er den noa?” “Fem.”
“Da blir det for seint. Det er mange, mange timer!” Mor gråt.
Nei! – dette var ikke til å holde ut. Hvalkvalt av tårer listet jeg meg ned igjen i min ensomhet, ingen enste meg, hvor jeg gikk eller hva jeg gjorde.
Det synes meg så forferdelig dette, så umulig, så rådløst av Vårherre. Og Vesleblakken som kanskje ennå ikke var kommet lenger enn til Tyldalen og hadde igjen den lange Midtskogen og Ellevollsmoene bortover og alle bergene.
Jeg lyttet på ny, enda det jo var fåfengt. Går ut og lytter med åpen munn. Var det ikke en bjelle? Å nei, det var nok ikke det! Ikke dombjeller iallfall. Men likevel som en slags underlig sang i lufta. Jeg hørte hundene gjø både på Bergset og lenger nord, men ingen bjeller. Nå kommer denne underlige sangen igjen! Det er da bjeller, men ikke som av en hest i sprang, ikke i takt og klang, men som om hele lufta var fylt av fjerne toner, som sprengte seg ut, ut! Det er bjeller! Nå hører jeg det. Det er dombjellert Det er våre, ja det er våre!
Jeg holder pusten og stirrer oppover mot Bergslien.
Nå bryter bjelleklangen sterk og rislende igjennom – bare det nå er dem! Jo, der seg jeg alt det kjære gullhvite hodet. Jeg bråsnur og springer inn, oppover trappa, faller – og opp igjen, kommer larmende og hesblesende inn i sykeværelset og bort til senga: “Mor, Vesleblakken kommer!”
“Hva sier du?” Hun reiser seg fort.
“Du må ta feil, gutten min,” sier far, han blir blodrød i ansiktet og går hurtig til vinduet.
“Nei, det er Vesleblakkenl Hører du?” sier jeg høyt og ivrig og trenger meg fram for å se med. Doktoren svinger nettopp inn på gården. “jo, det er Vesleblakken, gutten min,” sier far med tykt mål, vender seg bort, Så hurtig mot meg igjen, stryker meg flere ganger nedover håret, retter så med et raskt tak på det stive, hvite halstørkleet sitt, tar lua og går.
Men nede foran svala står Vesleblakken, skummende av svette, med rimfrost om neseborene og i det krøllete, våte hårlaget. Den kaster med hodet, tygger i bekselet og flytter bena, bevrer av og til over lender og rygg, anstrengt til det ytterste. Den har sprunget de ti norske mil i snødrev og storm over Midtskogen og Tynsetkjølen fram og tilbake på tolv timer.
Far stod i svala og tok imot doktoren. Den eiendommelige medisinlukten fulgte da han gikk foran inn. Men i døra vendte far, gikk ut, tok hesten om hodet og strøk nedover den skumvåte halsen. Den humret og søkte som vanlig etter sukkerbiten. Men denne var glemt i dag.
“Brukte du svepa, Ola?” spurte far.
“Je gjorde som presten sa”, svarte Ola, han stod og tok ut selepinnene. “Det stod om livet vel,” la han sakte til, tok hesten ved bekselet og drog til stalls.
Han hadde rett: Det stod om livet.
Da doktoren neste formiddag satte seg i sleden med Borka forspent, var min lille bror frelst. Far stod beveget, nesten høytidelig stemt.
“Ja, nest Gud har vi nå doktoren å takke for at vi fikk beholde gutten vår,” sa han og trykket hånden hans til avskjed. “Nei,” sa doktoren og satte seg til rette i ulveskinnspelsen, “det var Vesleblakken som reddet gutten, for hadde jeg kommet en time seinere – ja farvel, farvel da prest!”
Doktoren kjørte.
Tre dager etter at dette hadde hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og bad om å få tale med presten.
“Nå Ola, hva er det?” sier far og ser opp fra protokollen med fjærpennen mellom tennene.
“Det står nok itte rekti tel med Vesleblakken”, sier Ola rådløst og ser ned på de krokete fingrene sine.
“Hva feiler hesten?” Far er blitt blek og har reist seg.
“Je trurfn har fått lungebetennels,” sier Ola veikt,
Far steg til som i vrede. “Da har du skamkjørt den, Ola.”
Ola snur og vender skinnlua mellom fingrene. Så ser han opp. “Det fekk bli enten veslegutten din heller hesten din,” sier han skarpt. Far tier. Han minnes.
“Se til å få bud etter dyrlegen straks,” sier han så.
“Han er her alt,” svarer Ola.
“Hva tror han?”
“Han ska gjøra sitt, sier’n eller så vet’n nå itte.”
Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger.
Vesleblakken stod på stallen og skalv. Hodet bøyd, ørene hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde og hoste alt imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, blek, men med jevne åndedrag etter den overståtte krise, stidde Vesleblakken med alle sykdommens smerter som den hadde fått ved å redde guttens liv.
Der ble ikke spart verken på knidning eller tepper, verken på terpentin eller svart kaffe, og hver morgen måtte Ola inn med nattens bulletin. Og alle gårdens folk var i sorg, fordi Vesleblakken var syk.
Det var blitt søndag morgen. Vesle Johannes var alt oppe og all fare der var overstått. Men sykdommens vemod lå ennå over huset, for i stallen stod fremdeles kampen på liv og død. Uvilkårlig tok jentene varsomt i alle dører, og snakket gikk fremdeles dempet ute som inne – for Vesleblakkens skyld. Jeg var kommet seint ned til frokost den dagen, hadde heller ikke synderlig appetitt mellom de alvorlige ansiktene. Jeg fikk nå likevel svelget smørbrødet for uten mat gikk det ikke i den alderen. Men så bar det av sted beint ned i stallen.
Den sterke varme hestelukten slo meg i dag som alltid.
Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellom tennene som vanlig. Borka sølte med den grå myke snuten sin i vassbøtta, men da jeg kom til Vesleblakkens spilltau, så jeg ikke det kjære gulhvite hodet mer. En usigelig angst kom over meg. Nesten fra meg selv krøp jeg opp i krybba for å se. Spiltauet var tomt. Men midt på stallgolvet, der hvor vintersola la en skrå, kald stripe inn gjennom stallgruggen og lyste opp i mørket, der lå Vesleblakken strak og stiv.
Det rislet rom kaldt vann over meg. “Vesleblakken!” hvisket jeg med snørt strupe. “Vesleblakken!” Den humret ikke, den løftet ikke hodet. Det var stilt omkring. Bare Storblakken som tygde likegyldig, og Borka som tungt satte foten sin ned.
I gråt kom jeg ned av krybba, ut av stallen og like inn til mor, la meg over fanget hennes og hulket.
“Hva er det gutten min?”
“Vesleblakken er død, mor. Den lever ikke lenger, mor!” Og jeg storgråt.
Snart var stallen fylt av alle gårdens folk, som stod to og tre og så og talte og forklarte. Milde og myke falt alle ord, med lang stans imellom. Så tok mor mot til seg. Hun gikk hen til hesten og klappet den på halsen. “Ja Gud signe deg da Vesleblakken, og takk for alt,” sa hun fast, men lavt. Så gikk de stilt, en etter en, som de var kommet.
Men den som intet sa og intet gjorde, var Ola Jonsen Styggpåjord drengen. Han stod blek opp mot spiltauet og stirret ned for seg.
“Skal du ikke gå du Ola?” spurte mor i døra.
“Je synes itte jeg er god for å gå frå”, kom det fort og brutt, og så med ett tar gråten den sterke mannen.
Mor blir taus. Denne dype sorg over et dyr grep henne mektig, aller helst da hun visste at dette dyret hadde ofret livet for barnet hennes.
“Det måtte så skje, Ola”, sier hun mildt og klapper ham på skulderen.
“Det måtte vel det”, svarer han. Det var alt. Mor gikk.
Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg, men slik ble det at så snart vi to, Vesleblakkens beste venner, ble alene, så kom jeg på kne med på det våte stallgolvet med hånden bort på Vesleblakkens hode. “Du kjære, kjære Vesleblakken,” hvisket jeg. Og Ola Jonsen stod taus der han stod og lot meg kjæle det døde dyr.
Men så hogg kirkeklokkene i, festlig, nesten vilt. Og i min barnlige fantasi ble det til at Vesleblakken var kommet til Gud og var blitt stor, så stor, med bjeller som klang ut over all himmelens hvelv. – Og så var det bare Øvre Rendalens kirkeklokker, som ringte inn en vemodig søndagsmorgen.
http://www.side2.no/kultur/article1825578.ece
Den stakars Lessing var så uheldig at hun fikk Nobelprisen i litteratur for 2007, og nå truer hun med å slutte å skrive.
Det som altså har skjedd er at hun har fått verdens mest prestisjetunge pris du kan få for å være forfatter. Hun har fått gratis reklame for seg og sine bøker verdt millioner, men er hun fornøyd? Neida… Da blir de feil at hun må stille opp på intervjuer osv. og ikke nok med det. Hun har blitt pålagt å signere 500 gjenstander for Nobelstiftelsen. Ikke at jeg vet hva de skal med dem, men det viktige her er at Lessing antageligvis håver inn mye mer enn bare prispengene. Kanskje flere ganger så mye, men noen blir tydeligvis aldri fornøyd.
Hvis det er så ille å bli beæret på denne måten, burde hun kanskje nå kun foreslå døde forfattere til den neste Nobelprisen, slik at de ikke blir “forstyrret” i sitt forfatterskap. Hva med Astrid Lindgren?
Halvor Paus var en forfatter og dyrlege som skrev om det han opplevde på landeveien som dyrlege. Han ga ut sju bøker om sitt liv. Alt fra oppveksten, utdanelsen og sitt virke. Han skrev også en del lokalhistoriske bøker og artikler.
Paus skrev på en levende og beskrivende måte. Det er nesten umulig å lese hans personbeskrivelser uten selv å se for seg personene han beskriver. Lange romaner var ikke hans stil, men heller de litt kortere historier om det han hadde opplevd. Derfor er så godt som alt han har utgitt mer samlinger av kortere fortellinger der likhetstrekkene i bøkene går mer på når historiene er fra enn hva de handler om.
Hvis du noen gang kommer over noen av bøkene hans i et antikvariat eller brukthandel, anbefaler jeg på det sterkeste at du kjøper boken og setter av noen kvelder til å leve deg inn i hans verden. En verden full av varme personskildringer og artige opplevelser.
Som en liten artig ting til slutt, må jeg også nevne hans korte karriere som skuespiller. I kortfilmen Vesleblakken spiller han, merkelig nok, en dyrlege som gjør det han kan for å redde hesten Vesleblakken fra å dø av lungebetenelse.